«Svea»: På mange måter naturstridig det de drev med inne i skogene
Så sent som i 2021 var Kongsvinger i 2. divisjon. Men fotballkulturen som satte seg på Gjemselund på 1980-tallet, forsvinner aldri. KIL er beviset på at kulturen som skapes hjelper deg tilbake hvis ting gjøres riktig når du er nede for telling.
Skrevet av: Knut Espen Svegaarden, også kjent bare som Svea, har i en årrekke vært en av VGs mest profilerte sportsjournalister.
KIL har reist seg. Nok en gang.
Et opprykk, tre ganger i play-off - og nå er returen til Eliteserien rundt neste sving.
Det er ikke mindre enn svært imponerende.
Da Lillehammer FK ble slått på oppløpssiden i 1979, startet et eventyr i skogene som fortsatt er levende. KIL rykket opp fra det som i dag er 2. divisjon den høstdagen i 1979. Tre år senere rykket de videre opp til det som i dag heter Eliteserien.
Og der ble KIL i 17 sesonger (1983-99). Det ble nærmest en selvfølge at Kongsvinger var i Eliteserien, turene til Gjemselund ble flere og flere jo bedre denne gjengen fotballspillere ble. Øivind Tomteberget var ledestjernen, han bar laget en lang periode på sine skuldre, og hvor viktig Tomteberget var forteller denne historien.
KIL rykket opp, med tre års mellomrom: Opp fra nåværende 3. divisjon i 1973, opp fra nåværende 2. divisjon i 1976, opp igjen fra nåværende 2. divisjon i 1979 - og opp fra nåværende 1. divisjon i 1982.
Tomteberget var med på alle opprykkene.
Men KIL rykket også ned én gang i denne perioden, i 1978.
|
K | P | |
|---|---|---|---|
| 1 | Lillestrøm | 29 | 77 |
| 2 | Kongsvinger | 29 | 53 |
| 3 | Start | 29 | 52 |
| 4 | Aalesund | 29 | 51 |
Og en bøtte med erfaring og vinnerkultur som han tok med seg hjem til Kongsvinger.
KIL, med sterke ledere og flinke til å finne flinke trenere, bygde på laget rundt Øivind Tomteberget, og etter hvert Even Pellerud, støvsugde nærområdet for talent, og i 1983 debuterte KIL i den øverste divisjonen.
Mot mange odds holdt de seg der i 17 sesonger, startet med en niendeplass, så opp til sjuende, til 4. plass, før et foreløpig høydepunkt kom med to bronsemedaljer (1986 og 1987). Så falt nivået litt med plasseringene 8-5-8-8 før KIL serverte sin sterkeste sesong i 1992.
Da KIL sto oppstilt på Lerkendal 18. oktober 1992, kunne de bli seriemestre. Det var bare en liten hake: De måtte vinne med seks mål.
Siden har det gått opp og ned, opprykk til 1. divisjon i 2003, videre opp til Eliteserien i 2009, ned igjen i 2010, ned til 2. divisjon igjen i 2013, opp igjen i 2015, ned igjen til 2. divisjon nok en gang i 2020.
— Svea
KIL tapte i stedet med seks mål, men 1992 var likevel en sesong av de sjeldne, med toppscoreren i ligaen (Kjell Roar Kaasa) og en plass i UEFA Cupen sesongen etter.
Der fikk de gitt Juventus litt å tenke på, etter 1-1 fra hjemmekampen.
På mange måter var det naturstridig det de drev med inne i skogene. Og etter 1993 gikk det også feil vei; KIL begynte å synke på tabellen, varselet kom med 11. plassen i 1995, de overpresterte i 1996 og 1997, men så havnet de i kvalik i 1998.
Og i 1999 var det slutt med spill i Eliteserien.
Men det som verre var: KIL raste videre nedover.
Bare tre år senere var KIL plutselig nummer sju i 2. divisjon, et definitivt bunnpunkt i klubbens historie.
Siden har det gått opp og ned, opprykk til 1. divisjon i 2003, videre opp til Eliteserien i 2009, ned igjen i 2010, ned til 2. divisjon igjen i 2013, opp igjen i 2015, ned igjen til 2. divisjon nok en gang i 2020.
Etter opprykket til Obos-ligaen i 2021 har KIL vært stabile på nivå to i norsk fotball, noe play-off-plassen tre år på rad (2022, 2023 og 2024) forteller.
Hver gang det virker som Kongsvinger skal forsvinne fra fotballkartet så slår kulturen, den som grodde fast under Pellerud og Sanderud, Tomteberget og Nysæter, Berstad og Dalløkken, så skjer det noe inne i skogene.
Det er alltid snakk om “de dype skoger” når Kongsvinger nevnes.
Men det er mest snakk om en “dyp” fotballkultur.
KIL kommer alltid tilbake.
Alltid.
